Vi feirer insulinets 100-årsdag

I dag er det nøyaktig 100 år siden insulinet for første gang ble brukt til å behandle diabetes type 1 hos et menneske. Oppdagelsen innebar at diabetes ikke lenger var en dødsdom for den som ble rammet.

Sykdommen diabetes har vært kjent i mer enn tusen år. Historikere mener at det var den greske legen Aretaios som først beskrev sykdommen allerede på 200-tallet, og det var også Aretaios som ga den navnet diabetes. Ordet diabetes er gresk og betyr "å gå gjennom". Årsaken er trolig at ubehandlet diabetes gir et stort behov for å drikke – med påfølgende stort behov for å urinere.

Drøyt 1000 år senere, på 1600-tallet, fikk vi tillegget mellitus, som kommer av det latinske ordet for honning. Det var den engelske legen Thomas Willis som foreslo dette, fordi et kjennetegn ved sykdommen er at urinen smaker og lukter søtt. I dag er det korrekte medisinske navnet på sykdommen "diabetes mellitus".

På slutten av 1800-tallet forsto forskerne at sykdommen hadde sammenheng med problemer i bukspyttkjertelen, blant annet gjennom observasjon av forsøksdyr. På begynnelsen av 1900-tallet ble man klar over at bukspyttkjertelen produserte et stoff som fikk navnet insulin, og at diabetes skyldes mangel på eller mangler ved kroppens produksjon av insulin.

Nobelprisen i medisin

Oppdagelsen av insulinet regnes som en av de store begivenhetene i medisinens historie. Forestill deg hvordan det måtte være for de legene som så virkingen av insulin på pasienter som hittil hadde vært dødsdømte. Før insulinet ble gjort tilgjengelig, innebar diagnosen stort sett et kort sykeleie med død etter 6 - 12 måneder. Plutselig kunne en sprøyte bringe døende mennesker tilbake til livet.

Les mer: Hvem var det egentlig som oppdaget insulinet

Det var mange forskere som samarbeidet om å gjøre insulin tilgjengelig som et legemiddel. Den rumenske legen Paulesco var trolig den første som greide å isolere insulinet, og var dermed også den første som beviste at det faktisk eksisterte.

Den skotske fysiologen J.J.R. Macleod utviklet en undersøkelsesplan som var viktig for den vellykkede isoleringen av insulinet, og for dette arbeidet fikk han Nobelprisen i medisin i 1923 sammen med den kanadiske legen Frederick Banting – til store protester fra blant annet Paulesco.

Også Frederick Banting mente at Macleods bidrag til oppdagelsen av insulin hadde vært minimal, og selv hevdet han at det var samarbeidet md Charles Best som hadde gjort oppdagelsen mulig. I dag er det først og fremst Frederick Banting (til høyre) og Charles Best (til venstre) som anerkjennes som insulinets oppfinnere og de som først greide å tilvirke det i en slik form at det kunne brukes til behandling av diabetes.

11. januar 1922

Den aller første gangen et menneske ble behandlet med insulin, var den 11. januar 1922. Banting og Best hadde fått hjelp fra en biokjemiker ved navn James Collip til å isolere og renfremstille proteinet fra bukspyttkjertlene fra kalvefoster. I januar 1922 mente de at stoffet var klart til utprøving, og den 11. januar ble den første injeksjonen med insulin gitt til 14 år gamle Leonard Thompson.

Dessverre var insulinet de hadde fremstilt så urent at Leonard fikk en alvorlig allergisk reaksjon. Først ville de avlyse hele prosjektet, men Collip arbeidet videre med å forbedre ekstraktet. Den 23. januar gjorde de et nytt forsøk, og dette var absolutt vellykket: De observerte ingen bivirkninger, og alle symptomene på diabetes forsvant. Et effektivt legemiddel mot diabetes var et faktum!

I løpet av året ble både insulinet og produksjonsteknikkene forbedret, og særlig samarbeidet med legemiddelselskapet Eli Lilly gjorde det mulig å øke volumet. Etter kort tid ble insulin tilgjengelig i apotekene.

Takket være insulinbehandlingen levde Leonard Thompsan videre i ytterligere 13 år, før han som 27-åring døde av lungebetennelse.

De første pasientene

Hos Defining Moments Canada har vi funnet historien om den gangen Banting, Best og Collip gikk fra seng til seng på barneavdelingen til Toronto General Hospital med den nye medisinen. Her lå barn som var i ferd med å dø av syreforgiftning side om side på store sykehussaler. Det kunne være mellom 50 og 100 barn på hver avdeling, og mange av dem var allerede i koma. Døden var uunngåelig for disse pasientene, og familiene satt rundt sengene og ventet på slutten.

Ifølge historien begynte forskerne å sette insulinsprøytene i den ene enden av rommet, og arbeidet seg sakte men sikkert innover i sykehussalen. Før de hadde kommet til enden, begynte de første barna å våkne opp fra koma, og gledesropene fra familiene kunne høres gjennom hele sykehuset.

Det er mulig at denne historien har blitt mer og mer dramatisert gjennom mange gjenfortellinger, men den symboliserer likevel den enorme betydningen disse fremragende forskerne og oppdagelsen av insulinet har hatt for livene til disse barna og hundretusenvis av barn og voksne i tiden etterpå.