Monikas tøffe reise med diabetes og borreliose

52 år gamle Monika Holm har levd med diabetes type 1 siden hun var 11 år. Etter hvert forsto hun også at hun måtte ha noe annet i kroppen, ettersom hun opplevde tretthet, svimmelhet og kroppsverk uten at legene fant noe til å begynne med. Hun har vært rammet av en rekke forskjellige infeksjoner som borreliose og øyekomplikasjoner. I dag har hun det bedre, men hun har vært ufør de siste ti årene.

Under en ferietur i barndommen var Monika Holm mer tørst enn normalt, og foreldrene forsto at noe var galt. Til tross for at hun tidligere på sommeren hadde vært hos legen, som ikke mistenkte diabetes selv om broren hadde diabetes type 1, var det ingen som trodde at hun hadde sykdommen. Hun hadde da gått ned 10 kilo og var ofte trett. Hun hadde også dårlig matlyst, men det ble ikke tatt noen diabetesprøver.
– Jeg husker at de ikke engang tok urinprøve, selv om jeg var dårlig, sier Monika.
I sommerferien ble hun stadig sykere, og etter ferien tok moren urinprøve av henne. Da ble hun sendt rett på akuttmottaket. Da hadde hun altfor høye verdier og ble sendt videre fra akuttmottaket i Ystad til barneklinikken i Lund. Der fikk hun straks insulin intravenøst, og den andre dagen begynte hun å sette sprøyter selv. Etter fire uker på sykehuset fikk hun dra hjem. Så var det tilbake til skolen etter sommerferien, der de nesten ikke hadde kunnskap om diabetes i det hele tatt. Den eneste kunnskapen de hadde, var via Monikas tre år yngre bror, som gikk på samme skole og hadde hatt diabetes type 1 siden han var fire år.
Da Monika var 12 år, fikk hun blindtarmbetennelse og måtte opereres. I den forbindelse fikk hun en barnelege som endret insulindosene hennes slik at de ble feil. Det førte til at hun ble stadig sykere og til slutt kjempedårlig, og hun ble innlagt på barnesykehuset i Lund i seks uker.
– Der fikk jeg en kjempeflink lege som reddet livet mitt.

Trolig hatt borreliose i minst 30 år

Tilbake på skolen igjen ble hun ikke lenger invitert i bursdager, og de tidligere vennene forsvant. Når hun var syk, trodde lærerne at hun ikke ville gå på skolen. Men det var jo det hun ville mest av alt.
– De hadde ingen forståelse, og i niende klasse fikk jeg ikke bli med på klassetur på grunn av diabetesen, fordi læreren ikke ville ta på seg ansvaret, forteller Monika.
I årenes løp har hun hatt mange infeksjoner og ofte vært innlagt på sykehus, men hun har også hatt gode perioder.
For sju år siden ble hun dårligere; enkelte symptomer forverret seg og nye dukket opp. Hun fikk uforklarlige svimmelhetsanfall som etter hvert gikk over til kraftig svimmelhet 24 timer i døgnet, og ble kjempedårlig. I 2012 klarte hun seg ikke lenger selv og flyttet hjem til moren i ett og et halvt år, mens hun hele tiden var inn og ut av sykehus. Legene trodde først det var noe galt med skjoldbruskkjertelen og mistenkte også at hun hadde borreliose.
Via prøver i Tyskland ble det konstatert at Monika hadde gått med en borreliainfeksjon og andre flåttbårne sykdommer i flere år. På grunn av diabetesen var de restriktive med medisiner, så Monika måtte begynne med urtebehandling det første halvåret. Etterpå dro hun til Tyskland, der hun fikk intravenøs behandling.
Legene i Tyskland mente da at hun trolig hadde hatt borreliose i minst 30 år. Behandlingen i Tyskland varte i tre uker, og der ble det også konstatert at diabetesen var påvirket av borreliose.
– Jeg kjenner ingen som har både diabetes og borreliose. Har man en infeksjon i kroppen, påvirker det mange ting, blant annet blodsukkerverdiene.
I dag har hun hatt pumpe i 16 år og synes det føles betryggende. Hun er glad for at det har kommet flere hjelpemidler for diabetes etter hvert. Det har gjort livet lettere.

Mange infeksjoner og komplikasjoner

Livet har gått opp og ned for Monika, og hun har følt seg fleksibel når det har fungert bra. Med mange infeksjoner og komplikasjoner har det vært tøft å reise seg igjen, siden flere organer har blitt skadet. En av komplikasjonene var at hun for 17 år siden fikk glasslegemeblødning i øynene og til slutt ikke kunne se. Det førte i sin tur til operasjon. Det tok ca. to måneder før hun begynte å se igjen etter operasjonen, og i høst fikk hun på nytt problemer med glasslegemeblødning. I årenes løp har hun fått mange laserbehandlinger og ble 50 % sykmeldt for 20 år siden, noe som etter hvert førte til 100 % sykmelding og til slutt uførhet for ti år siden. Hun lider fortsatt av alt kroppen og organene har blitt utsatt for.
– Det har blitt bedre, men helt bra er det fortsatt ikke. Skjoldbruskkjertelen har også tatt stor skade av å gå med ubehandlede flåttbårne infeksjoner i så mange år, legger Monika til.
Hun gikk ned 20 kilo over flere år og klarte ikke å ta opp næringsstoffene i maten hun spiste. I en periode var hun så dårlig at hun ikke klarte å spise i det hele tatt. Hun fikk bare i seg en teskje med næringsdrikk om gangen. For fire år siden begynte hun å gå til naturlege og fikk natur- og urtemedisiner som hjalp henne mye.
– Før var jeg veldig plaget av svimmelhet, men nå er det mye bedre, og jeg er i dag normalvektig.
Men hun er fortsatt sliten, noe som til dels skyldes skjoldbruskkjertelen og alt hun har vært gjennom tidligere. I vår fikk hun også skiveprolaps i nakken, men hun prøver å gå små turer hver dag og er glad for at hun slipper rullestolen, som hun var avhengig av før. Broren har klart seg bedre gjennom livet og har sluppet infeksjoner og komplikasjoner. Det er bare de siste årene han har måttet gå til dialyse på grunn av nyresvikt.

Forsiktig med ris og poteter

Monika har etter hvert prøvd forskjellige dietter, blant annet LCHF. Da hun begynte å gå til naturlege, tok hun en matintoleransetest som viste at hun ikke tålte 29 forskjellige råvarer. I dag må hun derfor unngå blant annet egg, melkeprotein og gluten. Monika spiser mye kylling, kalkun, fisk, rawfood-kost, grønnsaker, frukt og bær og er veldig forsiktig med ris og poteter. Pasta spiser hun ikke i det hele tatt.
– Det er positivt å trene hvis man klarer det og tenke på kosten, forklarer Monika.
Å leve med diabetes og borreliose samtidig og ha mange infeksjoner og komplikasjoner i flere år tærer på kreftene.
– Men jeg gir ikke opp, selv om det har vært en tøff reise, avslutter Monika.

Tekst: Ann Fogelberg
Foto: privat