Kronisk supersøt

Publisert 10 oktober 2020

Noen ganger leser du en tekst du bare MÅ dele videre. Dette er en slik. Arild Traa fikk diabetes-diagnosen som 32-åring, og har nå levd med sykdommen i 14 år. Hans oppsummering av årene med diabetes er en hyllest til livets oppturer og nedturer – og et skoleeksempel på kunsten å se humoren, gleden og mulighetene i alt livet har å by på. Eller som Arild selv sier: Jeg har ikke høyt blodsukker, jeg er kronisk supersøt!

I dag har bukspyttkjertelen og blodsukkeret og fingertuppene og mest venstre lår og kjøkkenskapet og høy og lav bursdag. Gratulerer med dagen! Det er på dagen 14 år siden superhero Traa ble til en menneskelig nålepute av kjøtt og blod. Og jeg tror ikke det er så mange som vet det.

Mann, 32 år med lett tåkesyn gjennom de undersjøiske tunnelene, før kolonnekjøring var oppfunnet. Hekta på pærebrus som tørstedrikke. Trøttere enn en småbarnspappa som vipper barnet i søvn til lyden fra Teletubbies klokken 04:34 om natten.

Vikaren på helgevakt på Haukeland fortalte meg at det var på grunn av skogen og brunosten. Han satt på sengekanten og dingla med to svarte crocks. Dingelidang, dingelidong. Han sa at jeg var type 1. Han satt på sengekanten og fortalte at jeg var type 1. Sykt. Jeg hørte hva han sa og lurte på hvordan jeg skulle si at jeg foretrekker kvinner, at jeg kunne takke for komplimentet og fortelle at det er min feil, at det ikke er han det er noe gale med. Men meg. Og at jeg ikke kan noe for det. Jeg kunne fortelle ham at jeg og Ruth før skolestart på Valderøy Barneskole ofte knabba flere never med sukkerbiter på kantinen på Rådhuset, at hele Teknisk Etat gjennom flere år ble svindlet for flere paller med kaffisukker.

Jeg kunne fortalt ham at jeg en gang på Omaholmen, på kvelden, med utsikt til båter og sauer og kuer og lys på vei retning epletrær og plommetrær og bringebærbusker i Strandebarm, spiste hele 14 Wasa knekkebrød. Med både hvitost og brunost på. Altså, dobbelt. Fordi jeg hadde jogga så jækla langt og rundt på holmen, rundt telefonstolpen med uglelyd, ned i fjøra til krabbene og tangen og de flate steinene en kunne kaste og hoppe bortetter fjorden, videre til de høye, vakre og sterke trea med utsikt til Folgefonna. Videre i lett skrått terreng på baksiden av holmen og rundt treet med knekk, ja som i knekkebrød, bare en annen type knekk. Men ikke type 2, fordi det er noe helt annet. Type 1 er den du ikke kan noe særlig for. Som du bare får kastet på deg, om du bare lever og puster og snur puta til den kalde sida om natta. Om du liker Liverpool eller IL Valder, eller elsker Kvalneset eller vinden og lyset på Alnes, så har det ingenting å si. Du kan likevel få det, og må leve med det. Resten av livet. Men det fortalte jeg aldri til helgevikaren med crocksa på sengekanten. Jeg fortalte ham aldri at jeg takket for komplimentet og betroelsen og kjærlighetserklæringen og skjebnen og livet og sannheten om at jeg var hans type 1.

Jeg kan huske at jeg skulle feire bursdag til en liten jente dagen etter og at jeg helst ikke skulle ligge i en seng på Haukeland, men bake kake fra bunnen av. Slik kake en må være veldig nøye med målene for at den ikke skal heve seg skeivt i ovnen. Slik kake en kan legge 2-3 lag med sjokolade imellom, eller overpynte med masse bær eller skrive ting på toppen med spiselige ting. Jeg kan huske jeg hadde Aksel på snart 2 år på armen i en heis. Og at det gikk bra.

Rundt 100 000 stikk senere går det fremdeles bra. Jeg kan rygge bil med tilhenger. Trikse til 345 med femmerball på lett fuktig gras eller grus. Ta ut av oppvaskmaskina (nå lyver jeg). Handle inn til helga og huske på å ikke legge egga nederst i posen. Eller korianderen eller jordbæra. Jeg kan løfte Audrey helt opp til himmelen og fortelle henne at jeg elsker hun av heile mi bankande blodpumpe. Jeg kan gå i skog og ete brunost. Jeg kan ete kake. Jeg kan til og med ete en palle med kaffisukker fra kantinen på Rådhuset på Valderøy. Men det er ikke så lurt, for noen.

Og jeg tenker at vi har da alle vårt å stri med om det er å bli syk, om det er å miste noen en har kjær, om det er å stryke på eksamen, om det er å brenne straffesparket på overtid høyt over. Diabetes 1 har i løpet av disse 14 årene lært meg at alt du gjør har betydning i livet ditt. Alt du gjør får konsekvenser. Hver millicentiliter av insulin eller kjærlighet du gir eller tar eller får påvirker gleden, løpet, langpasningen, dribleraidet, hverdagen, livet. 0,9. 26,3. 4,0. Alt betyr. Dette er spillet. Dette er spillereglene. Dette er spillerne. Dette er ballen. Dette er magien.

Du er kapteinen i eget liv. Dette er det du har, det er din hverdag, det er dine fester, det er dine følinger, det er ditt blod, det er ditt liv, det er din sjanse, det er din tid.

Gratulerer med dagene!