Å leve med LADA

LADA er en type diabetes som først og fremst rammer personer over 35 år. Man kan definere LADA som en skult autoimmun diabetes hos en voksen person som ikke har utviklet sykdomstegnene som kjennetegner diabetes type 1. Heléne Wollheim har levd med LADA i to og et halv år.

– Jeg lever som vanlig, reiser, jobber heltid og treffer venner, men jeg må planlegge og tenke meg om før jeg tar visse beslutninger, sier Heléne.

Da Heléne Wollheim (53) ble mer tørst enn vanlig, trodde hun det kom av medisinen hun hadde tatt for sin skjoldbruskkjertel i et par uker. Når hun etter hvert fikk redusert syn og ble svimmel, skjønte hun at noe var galt og ringte legen. – Jeg var redd jeg hadde fått svulst på hjernen, forteller Heléne.

Hun ble sendt rett til sykehus hvor de konstaterte en blodsukkerverdi på 45. Etter noen dager på sykehuset, fikk hun diagnosen LADA. I og med at blodsukkeret var så høyt, måtte hun begynne med sprøyter med en gang. De første dagene fikk hun drypp fordi hun var så uttørket, og allerede den andre dagen måtte hun begynne å øve med spøryter. I dag har hun en Libre-sensor og sjekker blodsukkeret åtte til ti ganger daglig.

Nøye med måltider

Før hun fikk diagnosen LADA spiste Heléne aldri frokost. I dag er hun nøye med alle måltider; frokost, lunsj og middag samt et mellommåltid på ettermiddagen. Frokosten er noenlunde lik hver dag, men de øvrige måltidene varierer mye, noe som gjør at hun må tilpasse insulinmengden.

– Jeg tar måltidsinsulin ved hvert måltid samt langtidsvirkende insulin hver kveld. Av og til må jeg ta en korrigerende dose hvis jeg har beregnet feil ved et måltid, da det ikke alltid virker på samme måte, fortsetter Heléne. Hun velger bort hvitt brød, brus og kaker, men det er ikke noe stort offer siden hun heldigvis aldri har vært så glad i det. Hun prøver også å være bevisst på å ta bort litt karbohydrater, men det er ikke like enkelt. – Salat med nudler er bra, og hvis jeg bare spiser salat, kompletterer jeg den gjerne med en brødskive.

Når hun er invitert på middag eller skal spise ute, kan hun av og til være usikker på hva som blir servert og hvordan hun skal forberede seg. Av og til tar hun kontakt med vertskapet for å sjekke hva de har tenkt å servere, slik at hun kan tilpasse insulinmengden. – Hvis jeg er invitert et sted klokken 19, kan det hende det ikke er middag før klokken 21, og da må jeg være forberedt på det, forklarer Heléne. Alt handler om å planlegge. Derfor har hun også alltid med seg Dextrosol, en banan eller annen frukt og litt sjokolade.

Sykdommen er ikke et hinder

Hun har alltid vært åpen om sykdommen overfor kolleger, venner og naboer, slik at de kan reagere om noe skulle skje. Det er viktig at alle kjenner seg trygge i hennes selskap, men også merker om hun skulle få en føling. – Jeg blir litt distre, får problemer med å snakke, prater rart og kjenner meg litt beruset når jeg får en føling, forklarer Heléne.

Stress påvirker henne også negativt. Da får hun gjerne for høyt blodsukker, men hun kan også få blodsukkerfall en gang i blant. Hun er måteholden i forhold til alkohol, og drikker nesten aldri sprit. Hvis hun har vært på middag, er hun nøye med å sjekke blodsukkeret, og passer ofte på å spise en banan eller noe annet lite før hun legger seg.

Hun går gjerne på spasertur, men hvis hun skal gå tur sammen med noen andre, må hun alltid vurdere om hun er forberedt. Har hun vann med seg? Kommer de til å stanse for å spise underveis? Av og til må hun takke nei til å bli med på en spontan tur.

Hun har ikke takket nei til reiser eller andre utflukter på grunn av sykdommen, men må alltid tenke gjennom og planlegge. – Jeg skal styre sykdommen, sykdommen skal ikke styre meg, poengterer hun.

To ganger i året går hun til kontroll, og får mye skryt fra både legen og diabetessykepleieren. Hun vil gjerne trekke frem at det er viktig med god kjemi, og anbefaler å bytte om man ikke er fornøyd. De har foreslått at hun skal begynne med insulinpumpe, men hun er ikke helt klar for det ennå. Men det finnes likevel i hennes tanker for fremtiden. – Man må bare sørge for at man selv har det bra, da kan man lett leve med diabetes, avslutter Heléne.

Av: Ann Fogelberg