Hopp til hovedinnhold

Diabetes gir utfordringer for innvandrere

Diabetes gir utfordringer for innvandrere

Stadig flere rammes av diabetes. I dag regner vi med at 463 millioner mennesker lever med sykdommen, og den internasjonale diabetesføderasjonen anslår at antallet vil stige til 700 millioner i 2045. Noen grupper er mer utsatte enn andre.

Publisert: Feb 10, 2020
Del artikkelen:

I enkelte asiatiske land er folk mer genetisk disponerte for sykdommen, og når de kommer til Norge har de ofte en livsstil som gir ytterligere risiko. Nå har Walaa Abuelmagd tatt doktorgraden på temaet ved Universitetet i Oslo.

Walaa Abuelmagd har sammenlignet tre ulike grupper diabetespasienter:

  • Pakistanske kvinner i Norge
  • Kurdiske menn og kvinner i Norge
  • Kvinner i De forente arabiske emirater

Kurderne ble intervjuet i fokusgrupper, men for de to andre gruppene ble det brukt spørreskjema. Flere av pasientene hadde et komplekst sykdomsbilde med hypertensjon og/eller høyt kolesterol. Deltakerne i undersøkelsen ble rekruttert ved oppsøkende virksomhet i kafeer, moskeer, kvinnesenter og lignende, og resultatet ble en oppsiktsvekkende høy svarprosent. For kurderne var svarprosenten på 60 prosent og for de pakistanske kvinnene på hele 95 prosent.

Spisevaner

Walaa Abuelmagd forsker på diabetes blant norske innvandrereNår du har diabetes, er det anbefalt et sunt kosthold med flere måltid om dagen. Blant de pakistanske og arabiske kvinnene var det mange som slet med å etterleve dette. De spiste gjerne to eller tre store måltider om dagen, og i tillegg småkaker og snacks mellom måltidene. Gruppen med kurdere var mye mer bevisste på kostholdet, men også de syntes det var en utfordring å spise det de skulle. Dietten betyr nemlig at de må gi avkall på en del tradisjonell mat, samtidig som mye av fellesskapet rundt måltidet blir borte når de sitter der med "sin egen mat".

Abuelmagd understreker at måten rekrutteringen av deltakere skjedde på, også har gitt forskeller i sammensetningen av de ulike gruppene. – Blant kurderne rekrutterte vi folk som behersket norsk muntlig godt nok til å delta i fokusgrupper, slik at vi slapp å bruke tolk, forteller Albuemagd. – Alle de kurdiske deltakerne hadde utdanning. Blant de pakistanske kvinnene var det derimot 60 prosent som hadde så dårlige norskkunnskaper at de heller ville svare på urdu, selv om gjennomsnittlig botid i Norge var på 30 år. Andelen analfabeter var også høyt. – Nær halvparten av de arabiske deltakerne og litt over en fjerdedel av de pakistanske kunne verken lese eller skrive.

Ramadan

I fastemåneden ramadan var det flere av de pakistanske og kurdiske kvinnene som avsto fra mat fra soloppgang til solnedgang. Samtidig endret de medisininntaket eller kuttet det helt. Blant kurderne var det ingen som fastet under ramadan.

Fysisk aktivitet

For en som har diabetes er det svært viktig med fysisk aktivitet. Likevel var det svært få av deltakerne i denne undersøkelsen som rapporterte om fysisk aktivitet i særlig grad. Heller ikke blant kurderne, som ellers var den gruppen som selv mente at de fulgte retningslinjene fra legen, ble det rapportert om tilstrekkelig fysisk aktivitet.

Det er nok langt igjen før vi ser disse innvandrerne på treningssenteret eller i skiløypa. Når de ble spurt om fysisk aktivitet, var det i hovedsak aktiviteter av typen sakte gåturer, bønnebevegelser, husarbeid og å passe på barna som ble nevnt.

Tilpasset behandling og informasjon

Abuelmagd forteller at de fleste opplevde at de hadde fått nok informasjon av legen sin, men at det virket som om de likevel ikke hadde forstått viktigheten av fysisk aktivitet. – Ulike kulturelle faktorer kan være avgjørende for hvordan folk ser på helse og sykdom, og den norske sykdomsforståelsen kan i mange tilfeller avvike mye fra forståelsen i ulike innvandrergrupper. Det kan være vanskelig for legen å gi tilpasset informasjon, særlig når det er nødvendig å nærme seg kulturregulerte eller tabubelagte områder uten å krenke pasientens krav til respekt og verdighet.

Et annet funn er at legen er hovedkilden til informasjon. Norske pasienter får ofte informasjon om medisiner, blodtrykksmålere og lignende fra farmasøyter og apotek, men blant innvandrerne var det svært vanlig å sende andre for å hente medisinen. Dette kan både skyldes kulturelle forhold og språkvansker.

 

Her kan du lese mer om forskningsprosjektet:

 

 

 

Dela med sig: